Positivisme

Positivismen er en filosofisk retning som legger vekt på at kunnskap bør baseres på empirisk og objektiv observasjon av fenomener, deres egenskaper og relasjoner 

Positivismen ble brunnlagt av Auguste Comte på 1800-tallet da han argumenterte for at vitenskapelig kunnskap er den eneste formen for sikker kunnskap, og at denne kunnskapen oppnås gjennom empirisk forskning og logisk og matematisk behandling av data (Pickering, 1993). Positivismen avviser metafysiske forklaringer og understreker betydningen av observasjon og eksperiment i forskningsprosessen, med mål om å oppdage og formulere generelle lover som kan forklare naturlige fenomener. Comtes positivisme var dypt forankret i ideen om en hierarkisk organisering av alle vitenskaper, hvor hver disiplin bygger på og komplimenterer de underliggende. Han mente at samfunnsvitenskapene skulle modelleres etter naturvitenskapenes metoder for å oppnå lignende fremskritt i forståelsen av sosiale fenomener. Dette synet la grunnlaget for utviklingen av sosiologien som en vitenskapelig disiplin. 

I løpet av det 20. århundre ble positivismen videreutviklet og utfordret av flere retninger innen filosofien. Logisk positivisme, eller logisk empirisme, som vokste fram i Wienkretsen, søkte å kombinere Comtes grunnleggende prinsipper med nyere utviklinger i logikk og språkfilosofi (Friedman, 1999). Logiske positivister argumenterte for at meningsfulle påstander enten må kunne verifiseres empirisk, eller være analytisk sanne (dvs., sanne i kraft av ordens betydning), og avviste dermed metafysiske utsagn som meningsløse. 

En annen viktig bidragsyter til positivismen var Karl Popper, som introduserte ideen om falsifiserbarhet som et kriterium for vitenskapelighet. Popper argumenterte for at vitenskapelige teorier ikke kan verifiseres endelig gjennom observasjon, men de kan falsifiseres gjennom eksperimenter som viser at teoriene ikke holder (Popper, 1959). Dette synet utvidet forståelsen av vitenskapelig metode og understreket noen av tidens vitenskapelige svakheter. Positivismen har hatt en betydelig innflytelse på utviklingen av moderne vitenskap og forskningsmetodikk, særlig innenfor de naturvitenskapelige og sosialvitenskapelige feltene. Den har bidratt til å fremme en systematisk og kritisk tilnærming til forskning, vektlegging av kvantitative metoder og eksperimentell design. 

Imidlertid har positivismens strenge fokus på empirisme og avvisning av subjektive perspektiver også møtt kritikk, spesielt fra konstruktivistiske, postmoderne og kritiske teoretikere som argumenterer for at kunnskap er sosialt konstruert og at forskeres perspektiver og konteksten for forskning påvirker deres forståelse av virkeligheten. Til tross for kritikken, fortsetter positivismen å være en grunnleggende innflytelse i de fleste vitenskapelige disipliner og dens prinsipper om objektivitet, empirisk bevis og logisk analyse er noen av de viktigste elementene i vitenskapelig praksis.

Referanser:

Friedman, M. (1999). Reconsidering Logical Positivism. Cambridge University Press.

Pickering, M. (1993). Auguste Comte, Volume 1: An Intellectual Biography. Cambridge University Press.

Popper, K. (1959). The logic of scientific discovery. Routledge.